Henrik Wergeland

Henrik Wergeland er en av Norges fremste lyrikere, han er forfatter av mange av de mest kjente diktene vi har fra denne perioden. Wergeland ble født i 1808, og vokste opp til å bli svært preget av romantikken, som var den tidsperioden han levde i.  Henrik Wergeland var en svært samfunns engasjert person. Vi kan for eksempel gi han all ære når det kommer til den tradisjonelle 17. mai feiringen med barnetog, som vi er vokst opp med.

I motsetning til erkefienden, Johan Sebastian Welhavens konservative tanker og fokus på menneskesinnet, var Wergeland mer radikal og opptatt av det nye i samfunnet.

I diktet ”Elveløbet” av Welhaven, skildrer han en elvs vei gjennom naturen, og elven sammenligner han med menneskets vei gjennom livets forskjellige faser. Dette er et eksempel på Welhavens type diktning, og hvilke momenter han syns var viktige.

I Norges Grunnlov inneholdt det lover som Wergeland var uenige i, og syns var urettferdige og nedlatende mot noen folkeslag. Det stod blant annet at jøder ikke hadde lov til å være i Norge. Dette hang igjen hos folk selv etter at loven, litt senere på 1800- tallet ble opphevet. Vi finner diktet ”Julaften” i diktsamlingen ”Jøden” fra 1842. Fra diktet får vi en forståelse for hvordan jødene ble behandlet og hvilke fordommer de kristne hadde. Grunnen til at jødene ble stengt ute, som var tilfellet med hovedpersonen i diktet, var fordi de kristne mente at jødene var skyld i Jesu død.

Jøden som diktet handler om, fant et barn i snøen da han var ute. Han skulle prøve å få solgt diverse småting, men det var et forferdelig vær og da han etter å ha gått en stund så han et hus. Der prøvde han å søke ly for stormen, men ble stengt ute, nettopp fordi han var jøde. Dagen etter da ekteparet som bodde i huset kom ut for å vekke han, ser de at han er død, og tett inntil seg har han et barn som også har dødd. Barnet er ekteparets datter, og de forstår hva de har gjort…

Henrik Wergeland ble svært syk i 1844, men selv om han var uhelbredelig syk skrev han hele fire diktsamlinger før han døde. Dette sier noe om Wergelands lidenskap til diktingen.